La meg fortelle deg om Alexander Widding.

Alex gikk i klassen under meg på Fotofagskolen, men jeg tror han er året eldre enn meg.

Det siste året har han reist rundt i Bankok, og Asia generelt, og fotografert. Ved siden av å ta flotte bilder har han også nå for andre eller tredje gang initiert en pengeinnsamling fra sine kontakter i Norge, til inntekt for vanskeligstilte familier han har truffet på sin vei. Så vidt jeg kan se, er han ingens agent, men handler på eget initiativ.

Denne gangen er det Kim, med kone Oo, som plutselig fant seg i store problemer pga noe tilfeldige, uheldige omstendigheter.

…

Jeg synes det er så fint av ham. (Kanskje har du, som meg, en hundrelapp du ikke tar din død av å skilles ad med?)

God søndag til deg!

- Kjekk er’n og!

Alex

(fotograf ukjent)

Noen nevnte nylig at de liker å kategorisere år etter det mest bemerkelsesverdige som hendte, og det kan jeg kjenne meg igjen i – etter videregående greier jeg å holde styr pretty much kun fordi de kan oppsummeres som

1. folkehøyskoleåret
2. det svarte året
3. Mexicoåret
4. og
5. Fotofagskoleårene/Trondheimsårene
6. barjobbingsåret
7. LIPA-året, og
8. loke-med-band-i-Oslo-og-ikke-helt-få-det-til-året.

Nå deler jeg som regel år inn etter sommerferier, fordi det gjerne er etter disse forandringene inntreffer. Derfor kan det siste året i rekka halveis betraktes som ongoing år: I hvert fall om jeg nå skal dele det opp eter nyttårsaften. Og holly jolly yuletide: 2011 har vært et major step-up fra 2010.

Sånn rent bortsett fra at alt måtte være et steg oppover fra året Liverpool/Oslo 2010, så viste 2011 seg å by på et par decidedly positive vendinger. Siden jeg allerede er på lister’n, hvorfor ikke oppsummere:

• I februar kom muligheten, som utviklet seg til prøverunden, som resultererte i oppdraget å oversette min første bok: Den 400 siders selvbiografien til en av verdens største kjendiser, Ozzy Osbourne.

• I april kom endelig den blant oss nye omtalte muligheten til å sette i gang innsillingene av min debut-EP, med min bestevenn i Liverpool. Dette skjedde over et par uker hvor jeg bodde hos ham…
• …noe som utviklet seg til at vi vart førrelska i kvarainner. Søt musikk. Lange kvelder. Fyllesex etter hans showcase på LIPA. Det kunne blitt kleint. Jææævlig kleint. Men det ble jævlig bra.

• På ett eller annet tidspunkt etter det gikk jeg til innkjøp av studiolys, og innredet et fullt fungerende hjemmefotostudio, hvor jeg nå tar i mot kunder av Svart Katte Photo.
• Mot sommeren fikk jeg hovedrollen i en temmelig alvorlig kortfilm, hvor jeg endelig fikk sjansen til å sminkes som narkotikamisbruker, kutte min egen strupe på film og komme hjem til min gryende romanse badet i blod. Det at jeg bare har fått sett den ferdige filmen én gang siden, og at utdelelsen av eksemplarer til medvirkende har latt vente på seg i over et halvt år nå, får så være.

• Mot høsten tilspisset bandomstendighetene mine seg til å få med på laget den beste gitaristen jeg kunne fått: Tidligere omtalte bestevenn, nå boy toy, James, som har vært en del av min musikkproduksjon fra början av. Samtidig fant jeg bandets riktige navn, image og over all pakke, og reslutatet er min baby, I, Volatile.
• På senhøsten, mens jeg var busy med gjeninnspilling av noe av vokalen til den kommende EPen, fant våre første konserter sted, fordelt på Liverpool og Oslo. Intens øving, noe neglebiting, men suksess.

• I vinter, for bare noen uker siden, gjorde jeg til min eget overraskelse såpass godt inntrykk på at relativt profilert og spissfindig nyoppstartet dameblad (hvis navnt ennå skal være unevnt) at jeg ble hyra på stedet, som fotograf såvel som skribent. Foto og tekst av frøken Katte er alt i mølla for trykking allerede i første nummer!
• Det nest siste jeg gjorde i år, var å oppfylle en drøm jeg har kastet ball med i hele mitt voksne liv: Jeg inket meg. Hihi.
• Det aller siste jeg gjorde i år, før nyttårskjolen kom på, var å fullføre arrangeringen av nevnte EP og overlevere den til lydteknikeren som tar seg av miksinga. Ergo er den å, så nære å være ferdig.

Og 12?

- Det gjelder fortsatt.

Peace, og ha et ålreit ’12 sjæl.

Jeg skal være i toppform, se smashing ut (helst i glitrende outfit som står i stil med fyrverkeriene), føle meg slank og elegant på tross av to ukers julefråtseri, øse overskudd av glede og skravlelyst, ha dritlyst til å drikke sprudlende nyttårssaft fra medbragte plastglass mens vi hyler ‘GNYTTÅR i kulda klokka tolv, der vi stavrer avgårde i høyhælte sko og iskalde strømpeben, med lebestift på tenna og slipset rundt huet. Jeg skal holde det gående til klokka seks og slik rekke å både plukke opp tråden med gamle kjente, få et par nye bekjentskaper, gjøre noen strategiske bissnisstrekk med potensielle, og i hvert fall ha årets mest fabelaktige, minneverdige fest.

Og for å ikke få tidenes skuffelse prøver jeg hvert år å jekke ned forventningene til “I år skal jeg ha det litt moro med noen folk, drikke litt sjampis og prøve å relæxe.”

Og fortsatt går det i dass, år etter år. Nyttårsaften er og blir tidenes kjipeste kveld. Det blir alltid bare stress, og minimalt med moro. Helst har jeg lyst til å legge meg og bare våkne i 2012, men da blir jeg så skrekkelig skuffa over at jeg ikke prøvde engang.

Det er egentlig kjernen i problemet: Om jeg prøver eller ikke prøver å ha det gøy ender jeg uansett opp med å sakte transformeres til Grinchen som stjal nyttårsfeiringa. Jeg greier ikke kvitte meg med forventningene! Jeg VET det blir døvt, men håpet yrer i meg allikevel.

Og nå sitter jeg i Liverpool, med en veldig snill kjæreste, men uten planer – fordi alle vi skulle feire med fikk billetter til det tilsynelatende eneste gode alternativet i kveld mens vi ikke fikk det. Jeg er trøtt, småsyk, gretten, noen kilo feitere siden jul og ikke håpefull. På toppen av det hele kommer jeg sikkert til å føkke opp hans aften i tillegg til min egen.

Så se på dette som min nyttårsutblåsning/håndsutstrekning til likesinnede/sympatiinnhøsting/føkk off til nyttårsvellykkede, og dessuten er alle grincher invitert til min nyttårsanti neste år.

First one: Well, this isn’t so bad at all

Second one: Ah. There’s that famous pain. Thin skin on the wrist, eh?

Petra from Czech Republic at 13 Ink, Liverpool

Very G’d

They’re pulling their big normalizing turtleneck down over my head,

I think they’re about to average my madness away

.

..

…

….

…..

Jeg har nemlig som smått begynt å bli en bitter gammel dame, som ser hatefullt på folk som går på trikken før jeg selv har fått lov å gå av, eller lager forbausede, misbilligende lyder til folk som dunker borti meg uten å si unnskyld etterpå.

I likhet med aktuell gjest i Mysteriet Norge, Hans Olav Brenner, har jeg påtatt meg ansvaret å personlig lære opp Norge i skikk og bruk, uhøflig trikkereisende etter uhøflig trikkereisende, selv om det i ny og ne demrer for meg at det jo er minst like indoktrinert i nordmenns natur å sporenstreks se bort i fra kritikk fra andre mennesker så sant man ikke er nødt til å omgås dem jevnlig.

Men altså: Ettersom alle jeg snakker med ser ut til å være enig i eksistensen av disse uheldige forholdene, og enige i at de ikke har planer om å prøve å forandre verden selv, skal i hvert fall jeg gå til det beskjedne skritt å skrive ned min liste over

nordmenns dårlige manerer, greatest hits:

• Regel nummer 1: La folk gå av trikken før du selv går på. Jackass.
• Om du skulle være så uheldig å “falle på noen”, særlig om du ender opp med å beføle dem på brystet i samme slengen: Si unnskyld. Ikke lat som om du er usynlig. Det hjelper ikke at du er homo.
• Om du er en slow walker og tilfeldigvis også temmelig stor, gi nå faen i å gå midt på fortauet! Spesielt når du har hund i bånd.
• Ikke kryss foran folk slik at de må stoppe opp for å ikke snuble på deg. Jeg kommer til å tråkke deg på foten, jeg lover. Ikke se på meg, jeg har gått rett frem de siste 50 meterne, det er du som ikke kunne moderere skrågangen 4 grader for å la meg passere først.
• Bare fordi du må drikke deg dridas for å få noe selvtillit har du ikke automatisk klippekort på kjiptrikken. Vennligst hold deg for god til å: Snike i barkøen, brøle meg i øret, dunke borte meg uten å si unnskyld, dunke borti meg så jeg søler ølen min, fortsatt uten å si unnskyld, søle din egen øl på meg – fortsatt uten….. gnh, “synge” på bussen, snike i taxikø fordi du er “søt” (jeg er ikke gay.) og generelt bruke enhver anledning til fri utfoldelse av dyngepotensiale.
• Om noen spør deg om noe, SVAR DA FOR FAEN. Jeg driter i om det er in person, per melding eller over facebook, noe av de mest banebrytende frustrerende jeg vet om er å stille folk spørsmål som man behøver svar på uten at de gidder å bruke et par minutter på å gjøre det. Det er så vanvittig uhøflig! Just sort you life out!
• Når du ser noen du kjenner, hvor vanskelig er det å si et jævla “hei”? Ber ikke om noen prat, langt i fra. Men faen. Et nikk, da. Drit nå i å behandle folk som luft.
• Og apropos “hei”: Rimi-, Rema- og Whatnot-medarbeidere? Svarer dere ikke hei når jeg smiler og prøver å være hyggelig, fordi jeg vet jobben deres er nok til å gjøre folk suicidale, kommer jeg til å si det igjen, høyere, helt til dere svarer. HEI! TAKK.
• Kis. Ser du at jeg står her med sekk på ryggen og fire store handleposer? Hva med å holde opp den 5 kilo tunge døra, i og med at du likevel skulle ut og så meg rett inn i øynene?
• Gi. Faen. I. Å. Avbryte. Andre. Folk. Det er skrekkelig udannet. Ja. Udannet.
• Om du vil røyke, fett for deg. Men er det virkelig så vanskelig å gjøre det ute de gangene du har gjester som plages av det? En av gledene med å slutte er faktisk å kunne komme hjem fra fest uten å stinke sigg og svi i øynene.
• Se på film hjemme i stua? Prate så mye du vil. Se film på kino: KJEFT.

Ah. Det hjalp. Selv om jeg vet jeg har glemt noen hovedskurker. Men de greiene ovenfor her, just…

Don’t do them.